Kan kunsten nå et mangfoldig publikum?

Kan kunsten noensinne nå målet om et faktisk mangfoldig publikum? Eller er kunst og mangfold en selvmotsigelse? For å kunne svare på dette må vi se litt nærmere på begrepene kunst og mangfold.

Når det spørres om «kunsten» i denne sammenhengen, antar jeg at det refereres til hele kunstfeltet – alle som jobber innenfor sektoren, og alle verkene, arrangementene og formidlingsanstrengelsene som foregår innenfor denne. Gitt at det vi skal besvare er hvordan denne kunsten kan komme et mangfoldig publikum til gode, vil jeg for alle praktiske formål tillate meg å betrakte kunstfeltet fra et publikumsperspektiv. Jeg vil redusere det som produseres i sektoren til tre hovedtyper av innhold jeg som publikummer kan velge fra når jeg skal oppleve kunst – klassisk kunst, samtidskunst og populærkunst.

Med populærkunst tenker jeg på populærmusikkens og filmens store stjerner som har skarer av fans fra alle samfunnslag. Publikum møter dem på lerretet, eller på festivaler og store konsertarenaer. Jeg tenker også på stand-up-stjerner som får oss til å le så vi griner av våre fellesmenneskelige svakheter. Populærkunsten trenger ikke publikumsutvikling. Den klarer seg fint uten. Og den trenger ikke offentlig finansiering. Den populære kunsten styres av kommersielle krefter, og har mye å svare for når det gjelder mangfold og likestilling. Poenget mitt her og nå er likevel at den når lenger ut og vinner et større og mer mangfoldig publikum fordi den er enkel å forholde seg til. Den forteller historier som tilbyr latter, virkelighetsflukt og trøst.

Den klassiske kunsten tar vare på musikk, visuell kunst og teater som ble skapt i en helt annen tid, og reaktualiserer den. Forvaltningen, formidlingen og refortolkningen av den klassiske kulturarven er forbundet med store, tunge, og analoge produksjonsmaskinerier med mange mennesker involvert. Den er dyr å produsere og svært få, om noen, ville hatt råd til å benytte seg av den om den ikke ble offentlig finansiert.

Heldigvis er det stor oppslutning om den offentlige finansieringen av kunst- og kulturarven i befolkningen. Selv om vi ikke benytter oss av tilbudene regelmessig, er majoriteten for at vi som samfunn tar vare på og presenterer kvalitetskunst. De store kunstinstitusjonene med relativt rimelige inngangsbilletter er som fyrtårn i et åpent, sivilisert og demokratisk samfunn, selv om vi ikke går inn i dem så ofte.

Den klassiske kunsten med kanoniserte verk av kunstnere med lang resepsjonshistorie har et godt etablert publikum som oppsøker den ofte. De er godt voksne, i snitt 50+, og de har gjerne høyere utdanning. De setter pris på det historiske suset og det eksistensielle løftet man kan oppleve når stor kunst er på sitt beste.

Det klassisk orienterte publikumet nyter kvalitetskunsten som årgangsvin. De er kjennere. De møtes igjen og igjen i teatret, museet og konsertsalen og identifiserer seg med hverandre. De tilhører en dannet gruppe kunstelskere som kan sitte stille lenge av gangen, og passivt ta imot, uten å kjede seg eller bli urolige. Dette kan være mer utfordrende for unge og utrente konsert- og teatergjengere.

Kunsten som normalt har aller vanskeligst for å nå ut til et mangfoldig og representativt publikum er samtidskunsten. Med samtidskunst sikter jeg til verk skapt av nålevende kunstnere, verk med kort eller ingen resepsjonshistorie, og med lav kjennskap i befolkningen. Samtidskunsten er ikke bare per definisjon ukjent for et representativt publikum – den er gjerne skapt i opposisjon til både den populære markedstilpassete kunsten, og de klassiske uttrykkene som er mindre tilpasset tiden vi lever i, men som likevel ønsker å forføre og behage.

Samtidskunsten skal, ifølge klisjeene i feltet, provosere, irritere og sette spørsmålstegn ved etablerte sannheter og uttrykksformer. Den vil gjerne være politisk og avdekke undertrykkende maktstrukturer. Den tar opp vanskelige og tabubelagte tema. Den får oss til å kjenne på ubehagelige følelser, og er ikke alltid like lett å like. I et representativt publikum er det mange som vil føle seg ukomfortabel rundt denne kunsten. Mange forstår den ikke. Og det vi ikke forstår har vi en tendens til å avvise.

Den upopulære kunsten er finansiert for å eksperimentere og for å være avantgarden i feltet – fortroppen – og kan derfor ikke forventes å samle store representative skarer. Avantgarden vil alltid gå foran. Når majoriteten kommer etter har avantgarden allerede flyttet seg videre til nye og uutforskede områder, eller gitt seg i kast med andre tabubelagte tema.

Betyr alt dette at jeg vil svare «nei» på spørsmålet om kunsten kan nå et representativt publikum? Nei. Det gjør det ikke. Men jeg mener at det kan stilles andre krav til kunstinstitusjonene enn til kunsten.

Den utforskende kunstneren med offentlig finansiering skal kunne jobbe med sitt personlige uttrykk uten å tenke på hvem eller hvor mange som skal oppleve det hun skaper. Om noen ønsker å jobbe med et spesifikt publikum i tankene er opp til dem. Om noen ønsker å jobbe instrumentelt med kunsten for å oppnå politisk endring, eller løfte personer opp fra utenforskap gjennom medskapende prosjekter, er det opp til dem. Den offentlige finansieringen er ment å sette dem i stand til å arbeide fritt og uavhengig av hva som selger, og hva som fenger et bredt og representativt publikum.

På sitt beste sørger den offentlig finansierte samtidskunstneren for at det kunstneriske handlingsrommet i sektoren utvides. Men hun skal ikke arbeide med publikumsutvikling. Det er det institusjonene som programmerer henne inn i sitt repertoar som skal gjøre. Dersom de kulturpolitiske virkemidlene er innrettet skjevt, slik at det gis tilskudd kun til en viss type kunstnere, og sektoren ikke klarer å dyrke fra et større skapermangfold, vil heller ikke institusjonene kunne bli mangfoldige.

Publikumsutvikling slik vi praktiserer det i NPU, handler om å gjøre institusjonene åpne og tilgjengelige for et mest mulig representativt publikum. Det handler om å utvide publikumsgrunnlaget samtidig som man forsterker relasjonen til eksisterende brukere. Institusjonene kan programmere både smalt og bredt, de kan forsyne seg av et mangfold av kunstneriske uttrykk og stemmer, i henhold til egne kunstneriske mål og publikumsmål. De kan tilby en miks av klassikere og samtidskunst, de kan koble avantgarden og popkulturen og mikse sammen et mangfoldig program. De kan sørge for å ansette personer med mangfoldig bakgrunn slik at både produksjon og kommunikasjon henvender seg til et bredere publikum.

For å oppnå et mangfoldig og representativt publikum må styrene ansette kunstneriske ledere som ønsker å jobbe, ansette, programmere og kommunisere mangfoldig og representativt. Publikumsutvikling kommer som et resultat av langsiktig, strategisk kulturledelse. Den viser seg gjennom målbare endringer i deltakelsen, som en endring av publikumssammensetningen. Den viser seg som underliggende vekst i ulike segmenter. Ikke som plutselige økninger i salgstall og like plutselige tilbakefall til «normalen» året etter. Kanskje skyldtes det at man hadde en stor stjerne med på laget som trakk masse folk, eller at man traff et tidsriktig tema som gjorde at folk gikk mann av huse. Men det er ikke før man ser en varig endring i publikumssammensetningen at det kan kalles publikumsutvikling.

For å vende nye grupper til å gå i teatret, i museet eller konsertsalene må du derfor over tid tilby programinnhold og sosiale møteplasser som gjør at nye, og i utgangspunktet underrepresenterte grupper, gradvis finner seg til rette og føler seg hjemme. Regelmessig kunst- og kulturdeltakelse er en livsstil og handler om gruppetilhørighet basert på smak. Vår individuelle smak gjør at det alltid vil være vanskelig å samle alle under ett tak samtidig. Likevel kan store institusjoner – hvis de vil – sørge for at ulike grupper samles i løpet av en sesong, og gi publikum en følelse av tilhørighet. Kulturell smak og avsmak definerer deg som person, og din tilhørighet til sosiale grupper. Kulturell tilhørighet er en måte å finne seg selv på som ung – det avgrenser oss fra andre grupper, ofte gjennom et helt liv.

Kan kunsten noen gang nå et mangfoldig og representativt publikum? Mitt svar er at kunstinstitusjonene kan nå et mer mangfoldig og representativt publikum gjennom å ansette, programmere og kommunisere enda mer flerstemt enn de gjør i dag. Drømmen om det store demokratiske fellesskapet i kulturinstitusjonen – hvor vi alle samles – i et uenighetsfellesskap, er en vakker og verdimessig viktig peilepinn. Publikumsutvikling har likevel sine begrensninger – det vil være dumt å tro noe annet. Alle kan ikke nå alle. Men sammen kan kunstfeltet nå ut til en større bredde av befolkningen. Hvis vi vil.