Kampen om kunstens legitimitet

De siste årene har det vokst fram et tydelig ubehag i det offentlig finansierte kulturlivet. Kunstutdanninger legges ned. Institusjoner kutter i tilbud. Kommuner og fylker strammer inn. Samtidig har kulturens plass i velferdsstaten blitt et tydeligere politisk stridsspørsmål.

Mariken Lauvstads bok Kampen om kunsten setter ord på denne utviklingen. Hun beskriver et kulturliv som opplever et stadig mer kritisk klima i offentligheten, der offentlig finansiert kunst og kultur i økende grad blir fremstilt som sløsing og elitisme. Bak denne debatten ligger en mer grunnleggende utfordring: oppslutningen om og legitimiteten til den offentlig finansierte kultursektoren.

I Norge har vi gjennom etterkrigstiden bygget opp en omfattende kulturell infrastruktur – teatre, museer, orkestre, festivaler og kulturhus over hele landet. Disse institusjonene er finansiert av fellesskapet fordi de skal gjøre kunst og kultur tilgjengelig for hele befolkningen. Men hva skjer dersom større og større deler av befolkningen ikke opplever at de angår dem? Hjelper det at billettsalget øker fordi at supporterne kjøper stadig flere billetter hver?

Den moderne kulturpolitikken bygger på én sentral idé: At kunst og kultur skal være tilgjengelig for alle. Dette målet – demokratiseringen av kulturen – har vært hovedbegrunnelsen for offentlig finansiering av kunstinstitusjoner i hele etterkrigstiden.

Problemet er at forskningen i mange år har vist at dette målet er vanskelig å oppnå. Publikum ved kunstinstitusjoner har en tendens til å være relativt stabile sosiale grupper. Mange av dem har høy utdanning, høy kulturell kapital og erfaring med kunst fra oppveksten. Den britiske kulturforskeren Steven Hadley beskriver dette som the dilemma of failure: Kulturpolitikken legitimeres gjennom demokratisering, men lykkes i begrenset grad med å nå nye grupper.

Dette betyr ikke at institusjonene gjør en dårlig jobb. Publikumsutvikling har sine begrensninger. Kulturpolitikken slik vi kjenner den står i et strukturelt spenn mellom kunstnerisk autonomi og samfunnsmessig legitimitet. 

I ettertid fremstår 2019 nesten som slutten på en gullalder for de offentlig finansierte kulturinstitusjonene. Så kom pandemien. Kjernepublikummet ble utestengt fra kulturarenaene i to år. Mange utviklet nye fritidsvaner. Digitale plattformer tok en større plass i hverdagen. For noen ble naturen et alternativ til kulturarenaene.

Da samfunnet åpnet igjen, kom publikum tilbake – men ikke nødvendigvis på samme måte som før.

Samtidig kom nye utfordringer. Krig i Europa. Økte energipriser. Dyrtid. Pressede kommunebudsjetter. Mange kommuner møter en økonomisk virkelighet som vil føre til kulturkutt i årene fremover. Dette skjer samtidig som institusjonenes og kulturhusenes kostnader øker. Resultatet er et voksende inntektsgap.

Alle forstår hvorfor vi trenger helsetjenester og utdanning. Kunst og kultur oppfattes av mange som noe eksklusivt. Kulturfeltet selv opplever seg som selve nerven i samfunnet - noe å leve FOR, ikke bare noe å leve AV. 

Selv om mange setter pris på kunst og kultur, opplever de ikke nødvendig vis at offentlig finansierte kulturinstitusjoner skal behandles eksklusivt. Kultur finnes overalt – i populærkulturen, på digitale plattformer, i lokalsamfunn. Det som står på spill er infrastrukturen av institusjoner som gjør profesjonell kunst tilgjengelig over hele landet.

Hvis oppslutningen om disse institusjonene svekkes, svekkes også grunnlaget for kulturpolitikken.

Data fra NPU Monitor Befolkning viser at interessen for kunst offentlig finansiert kunst og kulturarv er høy i Norge.

69% er interessert i konserter. 23 prosent er interessert i klassiske konserter. 
49 prosent av befolkningen sier de er interessert i å gå på museum.
41 prosent er interessert i å gå på teater.

Mange går oftere. Det er fordi at de mest interesserte tar med seg familie og venner som ikke ville ha tatt initiativet selv. 

Samtidig viser undersøkelsen at andelen som mener det er viktig å støtte kunst og kulturaktørene over offentlige budsjetter har falt fra 67 prosent til 55 prosent siden 2018.

Dette er en utvikling kultursektoren ikke kan ignorere. Støtteviljen henger tett sammen med bruk. Når flere bruker institusjonene, øker også oppslutningen om dem.

I en tid med økende polarisering er det avgjørende at kunst- og kulturinstitusjonene ikke trekker seg tilbake i egne miljøer. De må åpne opp. Invitere inn. Bygge bro til grupper som i dag står utenfor. Utsette seg for nye og annerledes tenkende miljøer, politisk, etisk og estetisk. 

Publikum kan ikke være en trussel. Publikum er grunnlaget for institusjonenes legitimitet. 

Hvis kunstinstitusjonene skal stå sterkt i fremtiden, må de ikke bare produsere kunst av høy kvalitet. De må også være relevante for samfunnet rundt seg. Det betyr ikke å gi opp kunstnerisk autonomi. Men det betyr å ta samfunnskontrakten  på alvor.

Norsk publikumsutvikling er en bransjeovergripende plattform for publikumsutvikling som samler og deler kulturdata og publikumskompetanse. 

Det vi driver med er ikke først og fremst statistikk. Det handler om å bygge innsikt og å dele beste praksis.

Hvem kommer?
Hvorfor kommer de?
Hvem kommer ikke?

Hva gjorde de som klarte å utvikle publikumsgrunnlaget? Hvilke grep fører fram? 

I dag sitter kultursektoren på store mengder publikumsdata – i billettsystemer, medlemsregistre og undersøkelser. Men denne kunnskapen er fragmentert.

Hver institusjon sitter med sin egen lille del av bildet.

Hvis kultursektoren skal utvikle publikumsgrunnlaget i årene som kommer, må den begynne å samarbeide om denne innsikten.

Les mer om hvordan kultursektoren kan samarbeide om data og innsikt – uten å miste kontrollen over egne publikum – i artikkelen:

«Del kundedata – uten å dele kunden».