Del data uten å dele kunden

Den moderne kulturpolitikken bygger på en enkel idé: At kunst og kultur skal være tilgjengelig for hele befolkningen.

Når institusjoner mottar offentlige tilskudd, ligger det en samfunnskontrakt til grunn. Den handler ikke bare om å produsere kunst, men også om deltakelse.

Institusjonene må kunne dokumentere:

• hvem de når
• hvem de ikke når
• hvordan publikumsgrunnlaget utvikler seg

Hvis bruken av institusjonene ikke speiler samfunnet rundt dem, utfordres også legitimiteten til finansieringen. 

Når vi snakker om publikumsdata i kultursektoren, tror mange at dette først og fremst handler om statistikk.

Det gjør det ikke.

Statistikk – som SSBs Kulturbarometer – forteller oss noe viktig om kulturbruk i befolkningen. Men statistikk alene utvikler ikke publikum.

Statistikk forteller oss hva som har skjedd.

Kulturinstitusjonene trenger innsikt i hvorfor det skjer – og hva vi kan gjøre med det.

For eksempel:

• Hvem kjøper faktisk billett til en forestilling?
• Hvilke publikumsgrupper kommer tilbake?
• Hvilke forsvinner?
• Hvilke tiltak virker – og hvilke gjør det ikke?

Slike spørsmål kan bare besvares gjennom analyse av faktiske transaksjonsdata fra institusjonene selv.

Dette er ikke statistikk.

Det er operativ innsikt.

Innsikt som kan brukes til å utvikle publikumsgrunnlaget.

Når en forestilling spilles i et kulturhus, er publikum der fordi flere aktører har bidratt:

• kunstnere og produksjoner
• turnerende institusjoner
• kulturhuset som vertskap
• lokal markedsføring
• nasjonale merkevarer

Publikumsrelasjonen er derfor alltid delt.

Likevel sitter hver aktør ofte med bare sin egen del av kunnskapen.

Resultatet er at ingen ser helheten. Dette er et kunnskapshull kultursektoren ikke lenger har råd til.

Når vi snakker om å dele publikumsdata, oppstår det ofte en naturlig bekymring: Vil andre aktører overta relasjonen til vårt publikum?

Det er en legitim bekymring. Publikum er kulturarrangørens viktigste kapital.

Kulturarrangørene i Norge opererer med svært ulike forutsetninger. Noen har store markedsavdelinger og analysekompetanse. Andre har svært begrensede ressurser og driver i stor grad med utleie og turnébesøk.

For noen kulturhus er publikumsutvikling en strategisk satsning. For andre er det en kapasitet de i praksis ikke har. I slike tilfeller kan turnerende aktører bidra til å styrke markedsarbeidet – ikke ved å overta relasjonen til kunden lokalt, men ved å bidra med innsikt og kompetanse.

Men samarbeid om innsikt betyr ikke at noen må gi fra seg kontroll.

Det er fullt mulig å bygge modeller hvor:

• hver institusjon fortsatt eier sin egen kundedatabase
• persondata behandles i tråd med GDPR
• analyser kan gjøres på tvers av institusjoner
• innsikt deles uten at kundelister flyttes

Kort sagt:

Vi kan dele innsikt – uten å dele kunden.

Norsk publikumsutvikling (NPU) ble etablert i 2009 for å øke kunnskapen om publikum i norsk kulturliv.

Vi er en forening - ikke et kommersielt selskap. Vi samler og analyserer anonymiserte data for å gi våre medlemme bedre innsikt i publikum.

Vårt mandat er ideelt:

Å styrke kunst- og kulturinstitusjonenes posisjon i samfunnet gjennom bedre kunnskap om publikum.

De verktøyene og undersøkelsene som finnes i dag er utviklet og eiet av kulturarrangørene selv.

Vi inviterer alle tyrper kulturarrangrer, fra de store offentlig finansierte aktørene til små og mellomstore arrangører til å være med å samskape et mest mulig komplett datagrunnlag. 

Et samarbeid der:

• kulturarrangøren beholder kontrollen over egne kunder
• turnerende aktører får nødvendig innsikt i hvem de når
• personvern ivaretas
• kunnskap deles på tvers av arrangører

Ikke for å konkurrere om kunden. Men for å styrke kunsten og kulturens plass i samfunnet.