Kulturell klassekamp

- Jeg vil grave dypt i mitt eget, og andres, kompliserte kjærlighetsforhold til byen vår, og hva stedet/stedene vi kommer fra har å si for vår identitet. Jeg vil gi ordet "folkelig" et bedre rykte og sette fokus på middelklassens, og kulturelitens, frykt for å være harry.

Sånn åpner prosjektbeskrivelsen til det som foreløpig har resultert i to stedsspesifikke forestillinger i samarbeide med en lang rekke aktører fra Østfold, et fylke med større utfordringer med barnefattigdom og kriminalitet enn mange andre. Sarpsborg, som er Henriksens hjemby, topper statistikken med 17,1 % barn i familier med vedvarende lavinntekt i 2023. (Kilde SSB).

-Begrepet harry ble tatt i bruk på norsk av overklasseungdom i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet, og ble brukt om personer som tilhørte arbeiderklassen, skriver Henriksen i søkndane, - Årsaken var at det i lavere samfunnslag, særlig i arbeiderklassen, på denne tiden var populært å gi barn engelske fornavn som Harry, hvorfra begrepet skriver seg.

Cici Henriksen er utdannet skuespiller fra Teaterhøyskolen i Oslo, men har aldri sluttet å identifisere seg med arbeiderklassemiljøet i Sarpsborg. Hun har vært ansatt ved flere av de store scenehusene, men har i hele sin karriere søkt å bygge broer til de som aldri går i teatret.

- Jeg interesserer meg for de underfortalte historiene og for folk som vanligvis ikke går i teatret, som er folk flest der jeg kommer fra, sier hun.

I 2014 etablerte Cici Henriksen det som skulle bli Norges første og eneste hiphopteater-festival; SPKRBOX. Gjennom samarbeide med flere av de store teatrene i Oslo har SPRKBOX vært en bro ut mot bydeler med lav teaterdeltakelse. Fra et institusjons perspektiv kan det handle om rekruttering. Men det det ikke sånn Cici ser det.

- Jeg er ikke opptatt av å rekruttere unge folk som ikke går i teater. Jeg tenker omvendt. Det er scenekunsten som trenger de. Jeg er redd teatret sakte men sikkert dør ut, mens vi fortsetter å spille for de samme folka, om og om igjen.

SPKRBOX-arbeidet har formet den kunstneriske plattformen hun jobber ut i fra når hun nå konsentrerer seg om sitt eget hjemfylke.

- Gjennom SPKRBOX har jeg lært mye om kulturell klassekamp og det å bygge broer mellom miljøer. Er det noe jeg har lært av de råe folka jeg har jobba med, spesielt fra hiphop-miljøet, i disse årene, så er det å være stolt av der du kommer fra, på godt og vondt. Og å representere. Nå vil jeg tilbake til mine egne særpe-røtter.

- Jeg er harry og rølpete, det har jeg alltid vært. I disse prosjektene vil jeg la det eksplodere.

Henriksen vil ikke dekke over sin identitet for å passe inn i et scenekunstfelt hvor majoriteten kommer fra middelklassen og kultureliten. Kulturell klassekamp dreier seg om å løfte harry-kulturen opp og fram innenfor scenekunstfeltet, samtidig som selve prosjektet fungerer som en plattform for klassereise for de som deltar.

- Kulturell klassekamp og de lavere klassers historier har alltid vært, og er, grunnpilarene i mitt kunstneriske virke. Det folkelige og harrykulturen er ikke underrepresentert i Norge, men jeg ønsker å bringe uttrykket inn i en kunstnerisk kontekst og undersøkelse. Kan avstanden mellom høyt og lavt, fornemt og rufsete, bemidlet og trangt ses på med nye øyne og skjerpede empatiske sanser gjennom et omsluttende, oppriktig og på-ekte-stedsspesifikt møte mellom kunst og publikum?

Cici Henriksen har høstet mye anerkjennelse for sitt arbeide som scenekunstner og samfunnsbygger. Hun har vært nominert til Årets Sarping en rekke ganger, og vant Sarpsborg kommunes kulturpris i 2025. Hun har vært Heddanominert flere ganger, sist for for beste regi “Særp Tropez- Fengselet” 2024 (medregi Erik Schøyen), har vunnet den i 2022 for beste ungdomsforestilling (Kingsford Siayors soloforestilling. Josette Bushell-Mingo regi, Co-regi: Cici Henriksen), og har mottatt en rekke priser for sitt arbeide med “Blokk til blokk” og SPKRBOX. Men ære er ikke nok til å utvikle det prosjektet Henriksen ser for seg i Østfold.

Henriksen arbeider kontinuerlig med å finansiere Særp Tropez som utviklingsplattform. For henne handler det ikke om å lage enkeltstående forestillinger, men om å bygge strukturer og relasjoner som varer. Hun ønsker å bygge et kraftsenter for samfunnsengasjert scenekunst og bidra til å fylle tomrommet etter at Akademi for scenekunst ble lagt ned i 2024.