Pavlovs Tispe til NPU-konferansen

by NPU — 2016-08-21

Camara Joof sa opp jobben som prosjektleder på Den Mangfaldige Scenen i 2014 og flyttet til København for å skrive. Premieren på Pavlovs tispe fant sted 13 mars 2015 og nå står hun foran et nordisk gjennombrudd. Hva har det med publikumsutvikling å gjøre? Og hvorfor gjester hun NPU-konferansen med forestillingen? 

 - Scenekunstneren Camara Joof arbeider kunstnerisk med det vi i NPU-arbeider med fra et kulturpolitisk utgangspunkt: å bygge broer mellom kunstfeltet og nytt publikum, forklarer Ingrid Handeland.  - Camara har flere hatter. Gjennom sitt arbeide ved Den Mangfaldige Scenen og hos TrAP har hun bidradd til å utvikle både politikk og praksis i mangfoldsfeltet i Norge. Hun har jobbet for både NPU og CKI – vår danske søsterorganisasjon, hun har vært produsent for flere av de mest profilerte mangfolds-aktørene i det danske scenekunstfeltet, og produsert en konferanse for det nordiske nettverket Arts & Audiences som NPU og CKI står bak. Hun har med andre ord en sentral plass i det vi kunne kalle den skandinaviske mangfolds-bevegelsen innenfor scenekunsten. Samtidig og midt oppe i alt dette har hun funnet rom og inspirasjon til å skrive en selv-biografisk forestilling som alle vil ha. Høsten 2016 legger hun ut på Norges- turné for DKS som har kjøpt 160 forestillinger. Høsten 2017 står 45 forestillinger av Pavlovs tispe på programmet på Stockholms Stadsteater, og interessentene står i kø. For et par dager siden kom det en forespørsel fra Gøteborg.  

Årets konferanse handler om  kulturelt ansvar og løfter mangfolds-debatten tilbake på skinner og inn i et nytt spor. Vi ba Camara ta på seg politiker-hatten og svare på noen av de spørsmålene som konferansen stiller. 

Hva legger du i kulturelt ansvar? 

 - Innenfor scenekunstfeltet handler det om at de som programmerer scenekunstinstitusjonene tar ansvar for å sette historier og karakterer på scenen som speiler det mangfoldet av identiteter som preget vårt samfunn.  

Tror du på kulturinstitusjonene som inkluderende fellesarenaer? 

 - Jeg tror på kunsten som et verktøy for å løfte oss selv som enkeltmennesker, og for å kritisere oss selv som samfunn. Det er uinteressant hvis bare hvite heterofile cis-menn får sine historier fortalt fra scenen. Og det er umulig for institusjonene å utøve samfunnskritikk hvis de ikke klarer å favne større deler av samfunnet enn eliten. 

Hva legger du i ”eliten” – de rike – eller smaksdommerne innenfor kunstfeltet? 

 - Eliten er de som programmerer institusjonene – og den publikumseliten de programmerer for. Det finnes et sett historier og karakterer som settes opp om og om igjen – mens andre historier forblir ufortalt.  

Klart jeg driver med politikk. Jeg har en agenda. Jeg bruker teatret instrumentelt som et verktøy for å etablere en samtale. 

Noen vil kanskje tenke at det du driver med ikke er kunst men politikk? Hva sier du til det? 

 - Klart jeg driver med politikk. Jeg har en agenda. Jeg bruker teatret instrumentelt som et verktøy for å etablere en samtale. Det som er fint med store offentlig finansierte institusjoner er at de har mulighet til å arbeide med begge deler - hvis de vil - både det opphøyde, rene kunstneriske prosjektet og det mer instrumentelle politiske. Et stort teater skal selvsagt forske i nye uttrykk og spillestiler og former,  men de må faen meg ha plass til det politiske og instrumentelle teatret hvis de vil være relevante og være med å speile den nye norske identiteten.  

Pavlovs tispe har åpenbart stor resonans i feltet – både blant unge publikummere og voksne programleggere. Hvordan opplever du selv responsen?  

 - Pavlovs tipse er en ungdomsforestilling som tar målgruppa si på alvor, og den treffer de unge. Ikke minst fordi den åpner for at vi kan snakke om tematikk som er viktig i deres liv. De som kommer på NPU-konferansen må tenke over at dette er en forestilling som egner seg som utgangspunkt for å få den unge generasjonen i tale på en måte som ikke så mange gjør. Favorittdelen min med forestillingene er den 30 minutters ettersamtalen jeg har med elevene etterpå,  hvor de får mulighet til å stille sine spørsmål men også dele av sine egne erfaringer og tanker rundt tematikken.  

Alt må snakkes om alltid. Absolutt alt. Det må gjøres politisk, på scenen, på cafe, alltid, overalt.

Hva er det som engasjerer ungdom mest? 

 - De er opptatt av flirting og dating, herredømme over egen kropp og hvor grensen går mot voldtekt. De vil snakke om rasisme og sexisme, og de føler ofte at diskursen rundt dette er utdatert. Jeg får også mail fra skeive og fargede elever som takker for at jeg står fram,  jeg møter kids som gråter, som ikke har opplevd å bli speilet og sett fra en scene før.  

Hvordan reagerer de voksne da? 

 - Voksne mennesker blir ofte sjokkerte. Og det provoserer meg uendelig at noen folk skal få lov til å bli sjokkerte over erfaringer som for noen av oss er så hverdagslige at de snart er blitt klisjeer. Og noen blir provosert over at sånne som meg finnes. Så da er det vel min jobb da – å vise at vi finnes. Alt må snakkes om alltid. Absolutt alt. Det må gjøres politisk, på scenen, på cafe, alltid, overalt. 

 
Norge ser annerledes ut i dag enn da du vokste opp på nittitallet. Opplever du stadig at du som brun og skeiv lever i utenforskap? 

 - Jeg er heldig. Det har aldri vært bedre å være en skeiv ung og brun kvinne i Skandinavia enn akkurat nå. Men jeg opplever stadig å bli utskjelt, avbrutt og stoppet. Det var en lærer som stoppet forestillingen fordi han mente at jeg drev med homoseksuell propaganda. Jeg behøver ikke bevege meg langt utenfor sirklene til den kulturelle eliten før det jeg står for blir farlig og oppfattes som en provokasjon.  

Hva er ditt neste prosjekt? 

 - Akkurat nå samarbeider jeg med København Musikteater og Den Mangfaldige Scenen om en audiovisuell utstilling som samler historier fra unge mennesker som har vokst opp med en forelder i det nordiske fengsels-systemet. Og så jobber jeg med en sakprosabok basert på ettersamtalene til Pavlovs tispe.  

Det finnes dusinvis Camara-Joofer der ute som ikke har fått en sjangs ennå og som ikke har fått muligheten til å kultivere sitt talent sånn som jeg har fått.

Har du et råd til institusjonsteatrene på konferansen om hvordan de skal få fram nye historier og stemmer? 

 - Hvis jeg var teatersjef ville jeg opprettet gode samarbeid med organisasjoner som jobber med de miljøene jeg ønsket å formidle historier fra. Jeg ville holdt øye med ungdomsklubber,  teatergrupper og blogger. Jeg ville brukt tid på å finne talentene der ute. Det finnes dusinvis Camara-Joofer der ute som ikke har fått en sjangs ennå og som ikke har fått muligheten til å kultivere sitt talent sånn som jeg har fått. Jeg kom jo ikke inn som profesjonell scenekunstner, så det har vært samarbeidet med Kai Johnsen som har vært avgjørende for at forestillingen skulle kunne få den kvaliteten vi endte opp med. Det partnerskapet har vært uvurderlig. Og det at Brageteatret sammen med Den Mangfaldige Scenen tok en sjans på meg.  

Nationaltheatret setter opp Reisen til julestjernen med en svart Sonja i år – er ikke det et tegn på at mission is completed? 

 - Det er veldig kult at de gjør det og jeg synes det er ekstra kult at den skuespilleren som skal gjøre Sonja er en jeg aldri har hørt om. Det er ikke mange år siden jeg kunne navnet på hver eneste fargete skuespiller i Norge – nå har jeg mistet oversikten. Jeg hører rykter om at Gunhild og Ella kliner på Amfiscenen i Borkman. Det er så bra! Det er viktig og fint at vi får frem historier som problematiserer hvordan det er å leve som minoritet, og om hvordan man navigerer seg rundt majoriteten. Men alt for ofte antar man at man ikke kan ha en skeiv hovedkarakter, eller en farget en, uten at historien som fortelles handler spesifikt om at karakteren er skeiv eller farget.  

 - Det er det som er så fint med å spille for ungdom. Den generasjonen som vokser opp i Norge nå har en mye mer flytende seksualitet og ett mer inkluderende blikk. De er nysgjerrige og utålmodige. De henger seg ikke så mye opp i at jeg er bifil. De henger seg opp i hvordan vi kan ha herredømme over egen kropp i møte med andre, og hvilket ansvar de har for å bryte ned stereotyper. 

Les mer om stykket her eller se teaseren under.