Leirbål i en digital tid

by NPU — 2015-10-23

Leirbålet svarer på et urbehov i mennesket. Det gir varme og mat men aller mest er det noe å samles rundt. Leirbålet er et sosialt ritual.


På samme måte svarer kunsten på et urbehov for å uttrykke seg og for å dele disse utrykkene med andre.


Når medlemmene i Norsk Publikumsutvikling skulle samles til årskonferanse i Kristiansand stod kursing i digital relasjonsbygging øverst på ønskelisten. Så dere tenker kanskje at jeg er helt på jordet med leirbålet mitt.


Men jeg skal bruke denne avsluttende presentasjonen til å oppsummere inntrykk fra konferansen og samtidig insistere på mitt leirbål.


Evig eies ingenting - kun opplevelsen


Mennesker er sosiale dyr som søker kontakt med andre mennesker. Men det er ikke alltid lett i et digitalt samfunn. Private som offentlige institusjoner digitalisere kundeforholdene sine. Postkontor legges ned, netthandel øker, å levere selvangivelsen har blitt et “tast OK” og prøv å finne en levende person du kan snakke med i en bank.


Jeg er tilhenger av disse tjenestene hvor teknologien hjelper meg å rekke over alle gjøremål i en stadig mer hektisk hverdag. Men det jeg skal snakke om i dag er at noe blir borte. Postkontorene var også sosiale møteplasser og en tur på butikken var ofte en unnskyldning for å få slått av en prat med noen. Disse møteplassene finnes ikke lengre og det er i dette tomrommet jeg mener kulturinstitusjonene må kjenne sin besøkelsestid.


Kunsten, som mennesket, er sosial i sin søken etter å kommunisere noe til noen. Den er kompleks og må kritiseres og diskuteres for å ha relevans.


Årskonferansen har lært oss at vi må ha kunnskap om vårt publikum og vite hvem de er. Vi må sirlig putte dem i grupper som både handler om alder og kjønn men vi må også kjenne deres behov. Vi har sett inn i krystallkulen for å bli kjent med de kommende generasjoner kulturkonsumenter. Hvordan vil verden utvikle seg som en ramme for relasjonsbygging? Hvilken plass får kunsten vi holder så kjær?


I konferanseprogrammet setter direktør Ingrid Handeland to viktige premiss for publikumstutvikling. Først definerer hun publikumsutvikling som relasjonsbygging. Det er altså ikke en bestilling til en markedsavdeling om å pumpe opp salget eller skaffe et ungt, gjerne hipt publikum. Ingen quick fix, men et langsiktig arbeid om å vinne tillit. Videre slår hun fast at de som ikke bruker oss trenger ikke hjelp til å forstå kunsten – vi trenger hjelp til å forstå publikum. I all verden, sier du kanskje. Vi som alltid har tenkt at vi må oppdra publikum i kunstens rette virke og få dem opp på vårt nivå? Her har Handeland snudd noen forutsetninger på hodet. Det var på tide. Publikumsutvikling er relasjonsbygging over tid. Kulturinstitusjoner handler altså ikke om noe, de er til for noen.


Og for å oppsummere Arthur Choen og Stuart Knapmans innlegg om de kommende generasjonene the millenials og generation Edge - Social comes first. De kommende generasjonene oppgir at de er åpne for det aller meste - så lenge de har noen å gå sammen med. Noen å dele opplevelsen med. Det er 46% sannsynlighet at de ikke går hvis de må gå alene.


Digital is dead


Vi snakker mye om at vi er i en digital tid. Vi snakker nesten ikke om annet. Men de som snakker er ofte de samme som har opplevd den digitale revolusjonen. Det er et handicap. Vi husker fascinasjonen av teknologi og hvordan verden krympet med flere størrelser da vi oppdaget internet. Vi har ikke kommet over hvor fantastisk den vidunderlige nye verden er, og dessverre overfører vi denne begeistringen på generasjonen som kommer etter oss. Det må vi slutte med, de som kommer etter oss er digital natives.


I 1996 bodde jeg i New York. Jeg skulle avslutte min dansekarriere og søke meg inn på et engelsk universitet. I gamle dager, før den digitale revolusjonen, krevde dette å skrive brev til universitetet for å få tilsendt søknadspapirer. Så måtte hele transaksjonen gjentas på nytt når ferdig utfylte papirer, attester og vitnemål var klare. Vi snakker to turer snail mail over Atlanteren og minst 2-3 måneders ventetid før universitetet og jeg var klare for hverandre.


Flaks for meg at jeg kjente en som studerte på Columbia som introduserte meg internett og epost. På to timer var jobben gjort og jeg var frelst.


To år senere publiserte Nicholas Negroponte artikkelen the Digital revolution is over. Så du kan trygt si at jeg var en late digital bloomer.


Negroponte er en av grunnleggerne av the Media Lab på Massachusets Institute og Technology. Han bidro på 90 tallet til å starte opp teknologi magasinet Wired som har vært en slags bibel for digitale sjeler verden over. I artikkelen beskriver Negroponte at teknologi er blitt en selvfølge. Digitale tjenester er som luft og vann som vi kun vil legge merke til når de ikke er der. De store overraskelsene i samfunnsutviklingen mente han vil komme innen helt andre felt. Han fikk mye rett i sin spådom. I dag er de hotteste temaene nanoteknologi, klimaendringer, kunstig intelligens og ikke minst ytterligere utforskning av verdensrommet.


Digitalt er adjektivet - hva er substantivet?


Computere som vi kjenner dem i dag vil bli uinteressante. De vil bli noe annet som f eks smarte negler, terapeutiske Barbie dukker, intelligente dørlåser som slipper inn postbudet men ikke innbruddstyven. Computere vil være en viktig men usynlig del av hverdagslivet vårt. Vi vil bo i dem (intelligente hus), ha de på oss (intelligente klær) og til og med spise fra dem (3D printet mat )


Negroponte var, selvfølgelig, forut for sin tid. Artikkelen er snart 20 år gammel, men min påstand er at forelskelsen fra vår første teknologidate enda sitter i. Det resulterer i at vi lager tjenester som er fiffige men ingen bruker, at vi produserer apper uten innhold eller at også kulturinstitusjonene forsøker å digitalisere sitt publikum. Det bør vi være varsomme med. Faktum er at vi lever i en postdigital tid. Og det krever et litt annet tankesett når vi skal kommunisere med publikummet vårt.


Postdigital kunst


De siste 30 årene har handlet om teknologi, digitalisering og digital kommunikasjon. Det postdigitale går selvsagt i motsatt retning. Skal vi lete etter utviklingstrekk i samfunnet lønner det seg å ta en titt på kunstfeltet. Der finner vi flere postdigitale kunstnere og verk.


Wikipedia definerer postdigital kunst som en holdning mer opptatt av det å være menneske enn det å være digital. Et godt eksempel er teksten til utstillingen After the Bit Rush fra det nederlanske galleriet MU.


The digital revolution, the great Bit Rush, is over. The question whether something is analogue or digital does not matter anymore. Everything we do is infl uenced by digital technology. Just as air and water, the property of being digital is only noticed when it is not there, not when it is there.


Den siste setningen er en klar referanse til Negropontes artikkel. Digitale flater er sterile og samtalen er ofte mer et ekko enn en reell meningsutveksling. Den postdigitale kunsten søker det taktile, håndfaste og menneskelige. De verkene jeg nå vil nevne går bokstavelig talt fra steril- digitalt til skitt-under-neglene.


Jem Finer, mest kjent for sitt medlemsskap i the Pogues, kaller seg en postdigital kunstner. Finer ønsker å undersøke tid og rom som en motsats til de raske endringene i samfunnet. Det mest kjente verket hans er Longplayer, et bestillingsverk til åpning av Londons Millenium Dome i år 2000. Musikkverket er på 20 minutter og 20 sekunder som gjentas basert på algoritmer til alle variasjoner er prøvd ut. Dette skal ta omtrent 1000 år, et tidsperspektiv langt over vår fatteevne. Longplayer bruker teknologi så i hans neste verk går han enda lengre.


Dette bildet er av hans postdigitale, soniske skulptur som er plassert i en skog i Kent i England. Score for a hole in the ground er helt analogt. Skulpturen spiller musikk ved at tyngdekraft, vind og regn gir energi til installasjonen. Finer beskriver prosjektet som både musikk og en integrert del av landskapet og naturkreftene.


Back to basics altså.


I Deichmanske bibliotek har vi også et godt eksempel på et post-digitalt kunstprosjekt. Future Library av den skotske kunstneren Katie Paterson er en meditasjon over tid, bøker og skog.


I Nordmarka er det plantet en skog hvor 100 små grantrær skal vokse i 100 år. I Deichmanske bibliotek er et eget rom hvor det hvert år leveres en tekst til et hemmelig bibliotek. Om 100 år skal disse tekstene publiseres i en bok, trykket på papir fra granskogen i marka.


Vi åpnet prosjektet i våres og vandret med slagstøvler i regnet, satt på trestubber og hørte Margaret Atwood avsløre tittelen på teksten ingen av oss noen gang får lese. Prosjektet er en fremtidsundring. Vil bøker finnes? Vil de kunne trykke papirbøker lengre? Vil menneskeheten i det hele tatt finnes?


Der satt vi i skogen med regn i håret og luktet på nyhogget gran. Samlet var vi et lysende eksempel på at kunstprosjektet dreide seg om den samtalen som oppstod der og da og som skal fortsette i 100 år. Og selvsagt satt vi samlet rundt et bål. Et knitrende leirbål. Jeg antar dere ser hvor jeg vil?


Unge har fritid - men savner samvær


I en postdigital verden er tid luksus. Flere av oss foretrekker mer ferie fremfor høyere lønn og det er slutt på tiden hvor det å ha mye å gjøre er et statussymbol.


Presentasjonene vi har sett av de kommende generasjonene påpeker at både britiske og amerikanske millenials og edgere er stresset. De føler press, de har liten tid og de bruker kulturopplevelser som flukt fra en hektisk hverdag.


Hvordan ser dette ut i Norge?


I januar 2012 publiserte Statistisk sentralbyrå sin femte tidsbruksundersøkelse, med tall for 2010. Denne gir er et interessant innblikk i hvordan samfunnet har endret seg fra 1960 frem til idag. Jeg studerte spesielt utviklingen på de unges tidsbruk.


På papiret har de unge mer fritid. Skoledagen er blitt kortere, men fritidsaktivitetene har økt i omfang. 6 av 10 sier de har for mye å gjøre. I 1980 leste 63 % av de unge en gjennomsnittsdag, mens 53 % så på fjernsyn. I 2010 er dette veldig annerledes. Kun 20% leser og 73% bruker skjerm. 43% ned på lesing altså og 20% opp på skjerm. Totalt sett brukte unge i 2010 1 time og 52 minutter på skjerm, per dag. Denne tida ble brukt til andre aktiviteter i 1980, før den digitale revolusjonen.


Skjermbruk isolert sett er ikke nødvendigvis negativt. Det finnes mange gode spill som er ypperlig kunnskapsformidling og det gir mange muligheter til å skape film, musikk eller spill selv. Men det jeg synes er dramatisk er dette: I 1980 brukte 86% tid på sosialt samvær per dag. I 2010 er det kun 64% som oppgir det samme. Det betyr 25% nedgang i sosialt samvær på 20 år. De som vokser opp sier de bruker mindre tid med venner og familie og mer tid alene med skjermen sin. De mener også at de har for mye å gjøre. Om de blir spurt om hva de kunne tenke seg å bruke mer tid på er svaret - mer tid til venner.


En av respondentene hadde følgende utsagn:


For hundre år siden jobbet man 11 timer på potetåkeren, 11 timer! Orket de fortsatt å sosialisere etter en arbeidsøkt? Ja! Hadde de tid? Nei. Og så sitter vi her hundre år senere. Har vi tid? Ja. Orker vi? Nei. Vi er blitt en gjeng med potetgullspisende klubber som har sunket dypt ned i sofaen, og med beina på bordet ser vi på TV istedenfor å høste poteter fra åkeren. Kanskje fjerner vi oss fordi vi rett og slett ikke «behøver» å treffe andre?


Dette er baksiden av den digitale medaljen. Det krever lite av oss å delta i det sivile samfunn. Aner vi konsekvensen av dette? Hvordan vil dette påvirke det samfunnet de unge etterhvert får ansvaret for å skape?


Bowler alene


SSBs funn ville ikke overrasket Robert Putnam. For 15 år siden skrev han Bowling Alone hvor han kaller denne tendensen en kollaps i det amerikanske nærsamfunnet. Putnam intervjuet 500 000 personer over en periode på 25 år og konkluderer med at lokalsamfunnene i Amerika er på vei til å tørke inn. Intervjuobjektene oppga at de brukte mindre tid med venner og familie, var sjeldnere medlem i en frivillig organisasjon, kjente naboene dårligere og - ja - de bowlet til og med alene.


Boken er interessant lesning, til tross for at den er fra år 2000 og at den omhandler Amerika og ikke oss.


Deltagelsen i et samfunn er meg bekjent ikke målt systematisk slik som Putnam kan vise til. Men valgdeltagelse er en måte å måle på. Ved årets kommunevalg gikk deltagelsen for første gang opp på 2000-tallet. Men vi må likevel tilbake til tidlig 50-tall for å finne valgdeltagelse som er så lav som dagens nivå. Er det et mønster her?


Fra kulturell kapital til sosial kapital


Innen faget publikumsutvikling har det vært snakket mye om den franske sosiologen Pierre Bourdieu. I hans verk Distinksjonen er det funnet grunnlag for å diskutere menneskets habitus og kulturell kapital som noe som hører klassene til. Slik har publikum blitt delt opp etter hvem som er på innsiden - de som liker klassisk musikk og spiser gourmetmat, og røkla - de som går på fotballkamp og synes pølser er topp.


Dette bildet slår sprekker. I et egalitært samfunn som Norge stemmer Bourdieus teser bare delvis, og mange som liker klassisk musikk er ihuga fotballfans. Pølser er dessuten blitt den nye gourmet maten godkjent som både heilnorsk og kortreist.


Hvis vi følger påstanden om at kulturinstitusjoner er for noen fremfor å handle om noe blir det mindre interessant å snakke om kulturell kapital. Vi må heller fokusere på å bygge sosial kapital.


Helt siden tidligere kulturminister Hallvard Bakke introduserte Mål- og resultatstyring for norske kulturinstitusjoner på 80-tallet har kultursektoren diskutert sin eksistensberettigelse. Vi har snakket om kulturell kapital, og kulturens egenverdi, kunst for kunstens skyld, kulturen som integreringsarena og ikke minst kulturen som perfekt make til næringslivet.


Alle disse er gode begrunnelser for at en nasjon vi kan være stolte av skal ha et rikt kulturliv som sikrer kritisk refleksjon og smarte, glade mennesker. Men gjør vi det ikke litt vanskelig for oss selv? Hva med kunsten og kulturens sosiale kraft som rammeverk for å bygge relasjoner både med seg selv og andre? Kultursektoren er spesialister på å fasilitere gode, kvalitative møter mellom mennesker. Skal vi begynne å snakke om det snart?


Social comes first


Arthur Cohens presentasjon i går viste at publikum søker en sosial opplevelse - men også en autentisk opplevelse. Hvordan står det til med den norske ungdommen, er de også på leit?


Aftenpostens ungdomsspalte Si;det lanserte før sommeren skrivekonkurransen #modernekjærlighet. Unge mellom 13 og 21 ble invitert til å skrive om sine tanker, drømmer eller erfaringer med kjærlighet. De fikk veldig god respons. Jurymedlem Mahoma Khan sa at tekstene ga meg en ny innsikt i et tema jeg ikke visste mye om. Det kommer frem i flere av bidragene at det digitale samkvemmet over nett ikke bare er positivt; de uttrykker et savn og et behov for møteplasser i det virkelige liv.


Vinnerteksten Happn, 83 likes og Obstfelder beskriver en ung gutt som ikke vet hvordan han skal snakke med en jente utenfor den digitale virkeligheten.


Jeg legger fra meg smarttelefonen, og titter opp på jenta som sitter rett overfor meg på trikken. Hun er søt. Hun møter blikket mitt, og jeg ser fort ned. Jeg burde holdt blikket, kanskje sagt «hei», men slikt gjør man ikke. Det ville satt henne i forlegenhet og brutt med sosiale normer, såpass vet jeg. I stedet tar jeg opp mobilen igjen og bilder av jenter kommer til syne på skjermen. Jeg sveiper. Venstre. Venstre. Høyre.


Er vi i ferd med å få en generasjon som rett og slett ikke kan snakke sammen?


Jeg har fulgt med på dette en stund og bare det siste året har jeg sett 4 apper som forsøker å besvare behovet for å møtes fysisk.


I Adresseavisa i august i fjor omtales Trøndr, en app utviklet basert på ønsket om å faktisk kunne møte hverandre. Ikke på en digital vegg, men i virkeligheten. Appen forteller deg helt enkelt når du er i nærheten av noen du kjenner. Og vips er er alt duket for at to mennesker kan møtes hverandre, fysisk, og ha en samtale. En digital inngang til et fysisk møte. Noe sier meg at mine besteforeldre ville ledd seg i hjel over at vi trenger en app for å få til dette. Men slik er det blitt. Mitt poeng er at kultursektoren burde være den appen. Hvis folk der ute søker en fysisk møteplass og en autentisk opplevelse - er det ikke nettopp det kulturen er aller best på? Er ikke dette et gap in the market for oss?


Vi endrer liv


Da jeg startet som biblioteksjef for Deichmanske var mitt første spørsmål - hvorfor trenger vi bibliotek? Min strategi er at vi må snakke om hvorfor vi er til, ikke bare hva vi skal tilby av tjenester. Er vi der vi skal i forhold til vårt publikum? Hvordan har den digitale revolusjonen fart med bibliotekene? Trengs vi i det hele tatt lengre?


Jeg plaget nok livet at mange ansatte som følte jeg spurte om meningen med livet. Og på mange måter gjorde jeg det. Jeg lurte på hvorfor de valgte å jobbe på Deichman, hva som var en god dag på jobben. Hva som fikk dem til å stå opp og gå på jobb hver morgen. Det høres kanskje slitsomt ut men min erfaring er at mye av visjonen i en kulturinstitusjon finnes i motivasjonen hos de ansatte. Og aller helst bør dette matche de vi kaller publikum.


Vi er til for noen, ikke sant?


Jeg fikk så mange gode svar! Her er vår begrunnelse for hvorfor vi trenger bibliotek:


Biblioteket er byens viktigste møteplass hvor all verdens visdom, og erfaringer fritt kan utveksles gjennom en uendelig, offentlig samtale.


Biblioteket utvider våre horisonter og endrer våre liv. Det er en arena for kunnskap og inspirasjon. Det gir oss mennesker tilgang til opplevelser og fortellinger – og det gir oss åpne rom hvor vi kan møtes for å utveksle våre tanker og meninger.


En by med et godt bibliotek er en by med unike rom for å møtes på tvers, som skaper tillit mellom de som bor der og gjør oss sterkere i møte med en felles, ukjent fremtid.


Hårete? Jepp. Svulstig? Absolutt. Men helt sant.


Vi endrer liv, det har jeg utallige eksempler på fra hverdagen i et bibliotek. Vi skaper samhold blant byens innbyggere.


Så tenker dere at dette er lett å si når det gjelder bibliotek som er en allbruksarena. Som er gratis og åpen hele dagen. Teatre, konserthus og dansekompanier er mye vanskeligere. Og det kan kanskje være. Men kraften i det som presenteres er krutt. Hva kan vel sammenlignes med en live teaterforestilling hvor mennesker av kjøtt og blod gjør denne forestillingen kun i kveld og akkurat for deg? Hva slår å se levende dansere kun noen meter fra deg? Så nært at du får svetten i fanget? Og hvis du har opplevd lyden av et fullskala symfoniorkester er det vanskelig å glemme følelsen.Autentisk som faen.


Kunst og kultur på sitt beste er når de som opplever den føler de får ta del i en samtale. Den samtalen kan man godt ha med seg selv, særlig kanskje for de litt smalere kunstformene. Men det å oppleve noe levende som foregår akkurat sammen med andre er fremdeles ganske heftig.


Når sivilsamfunnet består av digitale, sterile rom blir kulturinstitusjonenes styrke det menneskelige møtet, opplevelsen og samtalen.


Fordi ingen andre gjør det


Det sosiale i kunsten er en mektig kraft. Men det er selvsagt ikke vår eksistensbegrunnelse alene. Vi vil stadig spørre og bli spurt om hvorfor vi trenger kunsten og hvorfor vi må betale for den over skatteseddelen.


Kulturredaktør i Aftenposten Sara Sørheim hadde et interessant oppspill til en debatt om kulturens verdi i forrige uke. Hun mener vi må komme oss forbi stadiet der vi gjemmer oss bak utsagnet om at kultur er viktig. Vi må snakke om the real deal:


Kulturlivet er ideenes fødested. Det er her, i det prepolitiske, at den store samtalen om hvem vi er og hvor vi skal, starter. Det er her vi finner kraften som beveger oss.

Det er altså ikke bare jeg som henter frem de store ordene. For hun har helt rett. Det vet jeg, det vet dere. Det er dette som får mange av oss til å stå opp og gå på jobb om morgenen. Vi tror rett og slett på det vi driver med. Videre beskriver hun (kunsten) som nødvendig gjødsel til den offentlige samtalen, og den er et frirom og en arena for tanker og tro som ikke kan formuleres eller fremføres andre steder.


Nettopp. Det er ingen andre enn oss som kan gjøre dette. Vi har et herlig handlingsrom i vår ekspertise på å skape rom for refleksjon og samtaler - som ingen andre kan matche. Hva venter vi på?


Sørheim avslutter med å peke at denne posisjon også gir et ansvar for feltet selv om å holde seg relevant, om å vende seg ut mot sitt publikum. Man skulle nesten tro hun skrev en key note til årskonferansen for Norsk publikumsutvikling.

Så takk for i år - gå hjem og lag autentiske opplevelser av god kunst. Det er ingen andre som gjør det.



Kristin Danielsen Biblioteksjef Deichmanske kristin.danielsen@kul.oslo.komune.no


Kristin Danielsen 22.09.2015 - Leirbål i en digital tid