The White Pube har på få år blitt store snakkiser på den internasjonale kunstscenen. Nå kommer de til NPU-konferansen

skrevet av Ingrid Tellefsen Relling — 2019-05-21

De britiske 24-åringene har bygget opp en internasjonal leserskare som følge av deres konfronterende og dønn ærlige respons på kunst- og kulturproduksjoner. I november kommer de til Bergen for å kritisere de norske kunst- og kulturinstitusjonene live.

The White Pube er en kunstkritikk-praksis bestående av kunstnerne Gabrielle de la Puente (24) og Zarina Muhammad (24). Siden lanseringen i 2015 har den britiske duoen bygget opp en internasjonal leserskare som følge av deres konfronterende, dønn ærlige og subjektive respons på kunst- og kulturproduksjoner.

I november kommer de til NPU-konferansen for å snakke om det ansvaret de mener kunstinstitusjonenes har overfor publikum.

Registrer deg nå og få konferansebilletter til lanseringspris!

Refererer ikke til døde filosofer

Gjennom tre år på kunststudier ved Central Saint Martins i London, oppstod en felles frustrasjon hos Gabrielle de la Puente og Zarina Muhammad. De innså sakte, men sikkert at alt de noen gang hadde lest av kunstkritikk var ekstremt kjedelig. 

— Alt vi hadde lest om kunst var veldig akademisk, «hvitt» og kultaktig på en måte som gjorde at det ikke hadde noe med den virkelige verden å gjøre.

Dermed oppstod The White Pube. Den vågale kunstkritikk-duoen som ikke er redd for å peke ut alt de mener er galt med kunstverden. 

Oktober 2015 lanserte de thewhitepube.com, et ukentlig oppdatert nettsted de skriver om utstillinger, men roper også høyt ut om elitismen i kunstverden. De skal gjøre kunstkritikk gøy, gi publikum større utbytte i møte med kunsten og ikke minst fundere refleksjonene i vanlige menneskers liv, og ikke hos det de selv beskriver som for lengst døde filosofer.

Subjektiv substans

Kritikken til The White Pube viser at intelligent debatt ikke trenger å være pakket inn i et vanskelig språk med referanser til de uoppnåelige.

— Når vi skriver er følelsene utgangspunktet og referansene vi bruker kommer fra våre egne liv.

Anmeldelsene deres blir dermed en personlig reaksjon på det de ser, noe de mener mange kritikere føler de ikke har på grunn av alle konvensjonene som eksisterer rundt kunsten og feltet. 

— Det må være lov å reagere visceralt eller ikke reagere i det hele tatt når man står foran «veldig viktig kunst», sier duoen.

Før sommer kan du spare opptil 30 prosent av billetavgiften. Registrer deg nå

Kritiserer med emojis

Det er ikke bare selve innholdet i kritikken til The White Pube som er ukonvensjonell. Bruken av «internett-språk» og emojis er også en måte å stille seg i opposisjon til det tradisjonelle kunstspråket, som gjerne har vært definert som «International art English».

Som anmeldelsen av Tate Liverpool sine vinterutstillinger, som tidligere i år fikk følgende emoji-oppsummering «😵⚰️👻» etterfulgt av en mildt sagt personlig kritikk: 

«… ja det er veldig hyggelig og koselig her inne, men jeg KJEDER MEG TIL DØDE […] Jeg ser på disse innrammede bildene og tenker meg heller tilbake til hvor mye jeg likte The Conjuring.» 

Mener kunstinstitusjonene har ansvar overfor publikum

Andre kritikere skal få mene dem imot. Men The White Pubes tilnærming til kunstverdenen har vært etterlengtet av mange. Spør bare publikum, som fra forskjellige verdenshjørner de siste årene har blitt faste lesere av The White Pube på nettsidene, men også i sosiale medier.

Kritikerduoen har også holdt en rekke foredrag rundt omkring i England, og i Europa forøvrig. Nylig snakket de om sin virksomhet på Bergen Kunsthall i forbindelse med masterutstillingen til avgangsstudentene ved Kunstakademiet i Bergen, og til høsten kommer de til NPU-konferansen for å snakke om det ansvaret de mener en statlig finansiert kunstinstitusjoner har overfor sitt publikum. 

Til NPU-konferansen kommer de i november for å snakke om blant annet noen av artiklene de har publisert på TheWhitePube.com:

– Vi ønsker å vekke liv i den manglende samtalen mellom kunstinstitusjoner og deres besøkende publikum.

I artikkelen «Do galleries ever ask us what we want to see?» Drøfter de ved dette. Duoen problematiserer forholdet mellom offentlig finansiering og at kunstinstitusjonene ikke forholder seg til publikum.

Registrer deg nå og få konferansebilletter til lanseringspris!

«Calling out the bullshit»

Artiklene de skal snakke om under NPU-konferansen er en del av serien «Art Thoughts» som de publiserer på nettsiden sin. For i tillegg til å skrive om utstillinger, bruker de også mye av tiden på å skrive om strukturer i kunstverden de mener er problematiske.

– Hvite menn driver kunstverden, og de har gjort en pinlig dårlig jobb med makten de innehar. De har vært egoistiske, ekskluderende og middelmådige i sin produksjon. Vi vil ta makten ut av hendene deres og trykke restart, sier duoen.

De fortsetter: 

— Samtidig bare later kunstverdenen som om de mangfoldiggjør, hevder duoen.

De mener representasjon må utleves i praksis, og ikke bare snakkes om:

– Vi er to unge kvinner, den ene farget og den andre fra arbeiderklassen, som har bygget en stor plattform for våre stemmer. Det er ekte representasjon. 

The White Pube bruker nettopp denne plattformen til å påpeke «bullshiten» som de mener stopper mange fra å gå på utstillinger, og som gjør at mange dermed blir utelatt fra en kunstverden de fortjener å være en del av.

Mye av problemet mener de ligger i mangelen på dialog mellom kunstinstitusjonene og publikum. 

Som i artikkelen fra serien «Art Thoughts»; «Do the galleries ever ask us what we want to see?», skriver de om det paradoksale i at statlig finansierte gallerier ikke spør sitt publikum om hva de ønsker å se. 

Men vet alltid publikum hva de vil ha, og trenger? 

– Vi tror stort sett at publikum vet hva de vil ha. Men det kan ta litt tid å legge til rette for å utfordre folks egne fantasi, fordi folk som regel vil folk ha det de allerede vet om. 

Men dette mener de kan utvikles.

– Det er slik kunstinstitusjonene kan utvide horisontene.