– Det kan handle om inntekt eller inkludering. Kunnskap om publikum trenger vi i begge fall

skrevet av Danby Choi — 2019-01-23

NPUs innspillsrapport til Kulturrådet er levert. I den anledning har vi snakket med vår egen direktør om kritikken av publikumsutvikling, og ikke minst noen av de syv konkrete innspillene.

– Vi må interessere oss mer for hvem som bruker kulturinstitusjonene, og ikke bare for hvor mange.

For en som har snakket med direktøren for Norsk Publikumsutvikling før, eller bare hørt henne tale, så har denne uttalelsen blitt en gjenganger. Ingrid Elisabeth Handeland kan ikke få sagt det mange nok ganger: At man ikke kan telle hoder for å finne ut av om institusjonene lykkes med publikumsutvikling.

Kultur for alle har vært en kulturpolitisk målsetting siden 50-tallet. Men det er foreløpig få som måler hvem som benytter den offentlig finansierte kunsten og kulturen. Handelands personlige engasjement er likt som hennes profesjonelle: Hun ønsker seg bredest mulig deltakelse i kulturlivet. En demokratisering av kunsten.

– Men kulturinstitusjoner er ikke primært næringsvirksomheter, og kulturprodukter er ikke som andre produkter, sier hun.

Da Handeland startet som NPU-direktør for seks år siden var det de rødgrønne som definerte hva målet for publikumsutvikling skulle være. Da handlet det mest om inkludering. Lite om inntjening.

Nå har publikumsutvikling fått en ny betydning, og settes ofte i forbindelse med kulturnæring og kulturøkonomi.

Et konkret uttrykk for tendensen er at Kulturrådet lanserte Kulturøkonomi i fjor, et treårig utviklingsprosjekt som i årene mellom 2019 og 2022 har som mål å utnytte næringspotensialet i kunst- og kulturlivet.

Som en av flere forstudier, har Kulturrådet bedt Handeland om å beskrive hvor publikumsutvikling står i feltet i dag, og komme med innspill til satsinger som kan styrke arbeidet med publikumsutvikling og økt egeninntjening i institusjonene. 

–  NPU arbeider for økt kunnskap om publikum, og Kulturrådets Kulturøkonomi-satsing fører forhåpentligvis til at det endelig blir investert i kunnskap på nasjonalt nivå. Men magefølelsen min sier at det blir vanskeligere å skape entusiasme rundt målet om økt brukerbetaling, enn det har vært å promotere mangfold.

– Hvorfor det?

– Mangfold og inkludering handler om en bedre fordeling av kulturgodene. Det er få som er uenige i at det er bra. Fokus på økte egeninntekter forbindes med kutt i tilskuddene og innskrenking av kunstnerisk handlingsrom. Dersom institusjonene tvinges til å innrette seg mot de mest betalingsvillige segmentene kan det føre til at udemokratiske mønstre i deltakelsen forsterkes. 

Men med innspillsrapporten skal hun bevise og overbevise i begge retninger — til både institusjoner og oppdragsgiverne — om at publikumsutvikling kan tjene begge saker.

Les hele rapporten og de syv konkrete innspillene HER. 

Innspillsrapport

Innspillsrapporten til Kulturrådet er levert.

Forente ambisjoner

– NPU gjør i dag befolkningsundersøkelser på oppdrag fra fylker, kommuner og enkelte institusjoner. Men det er foreløpig få institusjoner som bruker penger på markedsinnsikt. Få vet hvordan publikummet deres ser ut. Når offentlige tilskudd flater ut, blir markedsinnsikt enda viktigere. 

– Vil fokuset på inntekter ta fokuset vekk fra tidligere målsettinger, som inkludering?

– Som kulturpolitiske målsettinger eksisterer de side om side. Kulturmeldingen slår fast at brukermangfold og inkludering fortsatt er viktige mål for kulturpolitikken. Målet om økt egeninntjeningsgrad kommer nå i tillegg. 

– Synes du at dette står i konflikt med de øvrige målene?

– Det kan gjøre det. Ukritisk og kortsiktig jag etter inntekter kan føre til at man tar dårlige beslutninger både kunstnerisk og når det gjelder kommunikasjon. Men økte egeninntekter kan også være et mål på at man har klart å gjøre seg relevant for flere og andre typer brukere. Et av innspillene i rapporten går ut på at man bør se nærmere på de institusjonene som får til både kunstnerisk utvikling, publikumsutvikling og økt egeninntjening. Hvordan gjør de det? Hvordan er de skrudd sammen?

På spørsmål om hva som er det viktigste som kommer frem i den 41 sider lange innspillsrapporten, sier hun det selvfølgelige:

– Det er mange ting.

Men:

– Først og fremst må vi lære av 20 år med publikumsutvikling i England og Norge. Vi må skille mellom ulike målsettinger og strategier. Og slutte å tro at produktrettet markedsføring vil føre til publikumsutvikling i betydningen mangfold og inkludering. Du kan ikke markedsføre seg til et større sosiodemografisk brukermangfold. 

– Hva betyr det?

– Innholdet må utvikles for at nye grupper skal slutte opp. Produktrettet publikumsutvikling, altså publikumsutvikling som tar utgangspunkt det samme innholdet som før, vil uansett hvor smart du markedsfører og hvor store budsjetter du har, neppe føre til nytt publikum med annen sosiodemografisk profil. Men det kan selvsagt føre til at flere av de som allerede befinner seg i markedet besøker deg for første gang, eller at de som allerede har gjort det kommer litt oftere.  

Hun fortsetter:

– Det er viktig at feltet tar innover seg den kritikken som har vært rettet mot publikumsutvikling som fag siden starten, de kan starte med å lese Nobuko Kawashima, som vi vier et kapittel i vår innspillsrapport. 

Kawashimas kritikk

Historien er den at Det britiske kulturrådet bestilte en evaluering av de prosjektene som hadde fått offentlige tilskudd, allerede for nesten 20 år siden. I år 2000 fikk kulturforskeren Nobuko Kawashima (Centre for Cultural Policy Studies ved University of Warwick) oppdraget om å vurdere noen av publikumsutviklingstiltakene som var iverksatt med tilskudd fra British Arts Council for å nå ut til publikum som hadde vist seg vanskelige å nå: Personer med lav inntekt og utdanning, med eller uten innvandringsbakgrunn, bosatt i områder med færre kunst- og kulturinstitusjoner. 

– Kall det gjerne arbeiderklassen. De som ikke tilhører den kulturelle middelklassen, som normalt flokker seg rundt institusjonene.

Rapporten, med tittelen «Beyond the Division of Attenders vs. Non-Attenders […]», ble skoledannende for den akademiske kritikken av publikumsutvikling, slik det ble praktisert i Kulturrådet i England på 1990-tallet. 

Kawashima refererer blant annet til sosiologen Pierre Bourdieu og samfunnsøkonomen Tibor Scitovsky, som begge understreker at «kulturkonsum er en trent kapasitet» og at kulturdeltakelse er sosialt forskjellskapende. Med utgangspunkt i blant annet dette, kritiserer Kawashima de ulike tiltakene. Da må man skille mellom målrettet og produktrettet publikumsutvikling, mener hun.

– Den produktrettede tenkemåten setter verket i fokus og tror at det er tilgjengelig for alle så lenge det har høy kunstnerisk kvalitet, er gratis og dukker opp et sted nær deg, forklarer Handeland. 

– Vil man ikke utvikle publikum på denne måten?

– Det spørs hva du mener med å «utvikle» publikum. Det Kawashima avdekket, var at tiltak utformet på denne måten ikke engasjerte de målgruppene Kulturrådet var ute etter å nå med tilskuddene. Følgeforskning viste at verken utvidet markedsføring, fordypningsmuligheter og fjerning av barrierer som pris og lokasjon senket terskelen for de som allerede sto utenfor det kulturelle kretsløpet, forklarer Handeland.

Viktig å forstå forskjellen mellom produktrettet og målrettet publikumsutvikling

Kulturforskeren Nobuko Kawashima viste hvordan de produktrettede tilnærmingene førte til at flere av de samme engasjerte seg, og at det kun var de målrettede tiltakene som nådde målgruppen for tilskuddene. Kawashima kaller denne typen publikumsutvikling for kulturell inkludering. Det har blitt skoledannende. 

– Publikumsutviklingsprosjekter som har kulturell inkludering som mål, må sette målgruppens behov og livssituasjon i sentrum. Kunstneriske krefter må koble seg på disse behovene og skape kunst med disse som utgangspunkt. 

Hun fortsetter:

– Du kan ikke skyve et kunstprodukt over på publikum som ikke kjenner på et snev av behov i utgangspunktet. Det er respektløst. Mitt råd til oppdragsgivere i stat og kommune som ønsker å finansiere piloter som har som mål å inkludere nye brukere, er at de må sørge for å sjekke av om institusjonen jobber målrettet eller produktrettet, og føre en dialog med institusjonen om innretningen på prosjektet. Institusjonene bør på sin side avstå fra å engasjere seg i kulturelle inkluderingsprosjekter dersom motivasjonen egentlig er å markedsføre produktet sitt.

– Hvorfor det?

– Markedsavdelingen rår ikke over produksjonsmidlene. Så lenge publikumsutvikling oppfattes som synonymt med produktmarkedsføring, noe som foregår i siste leddet, vil det med stor sannsynlighet føre til et fokus på såkalt lavthengende frukt: De som allerede er høyfrekvente brukere. Ikke inkludering.

Instinktiv skepsis

– Hvordan plukker man de høythengende?

– Ved å jobbe strategisk, tverrfaglig og målrettet og få med seg hele organisasjonen. Når større brukermangfold blir promotert internt, og av de med definisjonsmakt i institusjonen kan det skje målbare endringer. Det er museumsdirektørene, kuratorene, orkesterlederne, festspilldirektørene og teatersjefene som må på banen. 

– Men vil de kunstneriske lederne det?

– Ja. Mange vil det. Mange gjør det også. De kaller det bare ikke for publikumsutvikling. Mange kunstneriske ledere er både politisk og sosialt motivert når de tar kunstneriske valg. De omtaler det bare ikke som publikumsutvikling, og de sitter som regel heller ikke med kunnskap om hvilke grupper i befolkningen som responderer. Det snakkes ofte om institusjonene som åpne og demokratiske fellesarenaer, men de som styrer butikken gjør det som regel basert på besøkstall og ikke publikumsinnsikt. 

– Men vil ikke altfor stort fokus på publikum gå utover kunstnerisk kvalitet?

– Nå må vi ikke bare henge oss opp i de kunstproduserende institusjonene. De er jo egentlig i mindretall blant kulturinstitusjonene. Institusjoner som ikke produserer kunst har lavere skuldre når det gjelder publikumsutvikling. Et folkebibliotek er jo primært til for folk, og ikke for å utvikle kunst. Et museum er i seg selv et formidlingsformat, det samme med festivaler. Festivaler er kanskje først og fremst sosiale møteplasser. Kunstprodusentene er litt annerledes skrudd sammen, sier Handeland. 

I innspillsrapporten skiller NPU mellom de produserende og de programmerende institusjonene, hvor de programmerende (de som forvalter en samling eller setter opp produserte stykker, for eksempel)  kan være mer pragmatisk til publikumsutvikling enn de som skaper kunst:

– De fleste kunstnere blir inspirert av å henvende seg til noen, men det er nok ingen som skaper kunst for et politisk korrekt sammensatt publikum. Det er annerledes med institusjoner, sier Handeland og fortsetter:

- Som leder av en institusjon har du et kulturelt ansvar i tillegg til det kunstneriske ansvaret. Det ligger et stort utviklingspotensiale i å ta inn nye og andre stemmer og fortellinger og ikke minst i ny teknologi. Denne typen retningsvalg tas lenge før produksjonen av det aktuelle verket, forestillingen eller utstillingen starter, og behøver ikke forkludre noe som helst i den kunstneriske eller skapende prosessen. Publikumsutvikling handler om ledelse. Om å setter rammer for utviklingen av innholdet. Satt på spissen kan man si at styret har tatt det viktigste publikumsutviklingsmessige valget, når de ansetter kunstnerisk leder.

Les hele rapporten og de syv konkrete innspillene HER. 

Programmert suksess

– Har du eksempler på dette?

–  Da jeg var kommunikasjonssjef på Nationaltheatret hadde vi en teatersjef som fornyet spillestil,  introduserte ny dramatikk og fikk tysk regiteater til å slå gjennom. 

Eirik Stubø programmerte smart på den måten at Hovedscenen alltid hadde store og brede nok forestillinger til å trekke et allment teaterpublikum, mens fornyelsen foregikk på de små scenene.

– Gradvis ble disse også introdusert på Hovedscenen, og vi noterte rekordhøye besøkstall enkelte år. Men visste lite om hvem brukerne var, og var ikke så opptatt av hvem som kom, så lenge forestillingene ble anerkjent som kvalitetsmessig gode og var godt besøkt. 

Ikke godt nok i dag, mener hun:

– Poenget her er at dersom styrene ønsker kunstnerisk fornyelse så må de velge en sjef som både har kunstnerisk nettverk til å hente inn fornyende krefter, og kan programmere smart nok til ikke å miste det etablerte publikummet. Dersom styrene ønsker at institusjonen skal nå et større brukermangfold, så må de ansette en sjef som ønsker å ta et utvidet kulturelt ansvar i tillegg til det kunstneriske og økonomiske.

– Og ikke minst følge med på hvordan publikumssammensetningen utvikler seg. 

- Du skiller mellom politisk, kunstnerisk og økonomisk motivert publikumsutvikling. Er dette motsetninger?

- Det kan være en motsetning, men det behøver ikke å være det. 23. januar åpnet Det Norske Teatret en scene på Rommen i Groruddalen. Jeg oppfatter det som et eksempel på hva som skjer når politiske, kunstneriske og økonomiske motiver spiller sammen og det utvikler seg en god sirkel. 

Hun trekker også frem Det Norske Teatret som en institusjon som tar kulturelt ansvar og tar publikumsutvikling på alvor:

- Det Norske Teatret har gjort to store endringer de siste årene: De har lagt om fra «en suite»- til «repertoire»-programmering, og de har tatt et strategisk valg om å være et teater for ny-norske, ikke bare for nynorsk-talende. Omleggingen fra en-suite til repertoaroppsetting har gitt alle produksjoner lengre levetid og ført til at teatret har doblet egeninntektene og utnytter salkapasiteten til det fulle. 

– Etableringen av et scene på Rommen er både i tråd med den kunsteriske målsettingen om å inkludere ny-norske stemmer, den politiske målsettingen om å bli relevant for nye grupper i samfunnet og det kapasitetsmessige behovet for å utvide. Kanskje fører det til ytterlig økte egeninntekter. Det vil tiden vise. I en oppstartsfase får teatret ekstra tilskudd fra staten. 

– Hva kan man lære av dette?

– At det ikke er umulig å forene publikumsutvikling med kunstnerisk utvikling — og at det bokstavelig talt kan lønne seg. Prosjekt Kulturøkonomi bør legge til rette for at det forskes på institusjoner som «får til» kunstnerisk utvikling, publikumsutvikling og økte egeninntekter, slik at resten av feltet kan lære av beste praksis.

Endringer i praksis

– Du har skrevet rapporten på oppdrag fra Kulturrådet, har den noe å si til institusjonene?

– Absolutt. Men den er først og fremst skrevet med tanke på Kulturrådet som fascilitator for Prosjekt Kulturøkonomi. Jeg håper at rapporten kan gjøre det lettere for de som sitter med ansvaret for prosjektet å lære av historien og skille mellom målbilder og strategier. 

– Publikumsutvikling oppfattes jo av noen som en sakte, men sikker vridning mot et konkurransedrevet kunstfelt?

– Hvem har sagt at institusjonene ikke konkurrerer? Klart de konkurrerer! De konkurrerer om publikums oppmerksomhet med et hav av fritidstilbud, både kulturelle og fysiske, digitale og analoge. Hvis du med konkurransedrevet mener markedstilpasset, og assosierer det med lavere kunstnerisk kvalitet, så er jeg ikke enig. Det er enighet i hele feltet om at institusjonenes kulturprodukter ikke er som andre produkter. De er ikke laget for å tjene penger, men for å gi oss kunnskap og åndelig føde, historisk bevissthet og perspektiver på samtid og fremtid. Det føres en statlig kulturpolitikk som finansierer frie og autonome institusjoner på et nivå andre land bare kan drømme om. Det vi diskuterer er hvor vidt en blandingsøkonomi er av det gode eller det onde for institusjonene, og om brukerbetaling er en et mål på relevans eller en barriere for deltakelse.

Hun tenker seg om.

– Jeg er for blandingsøkonomi og brukerbetaling. Jeg ser på brukerbetaling som et mål på relevans og resonans. Publikum er oppegående, vittige og kloke mennesker som trenger åndelig føde, utforskning og kritisk refleksjon. De skaffer seg det på ulike måter, i eller utenfor institusjonene. Noen er så kulturavhengige og har så pass stram økonomi at de ikke har råd til å gå så ofte de vil. Noen er så fattige at de ikke har råd til å gå overhode. Disse gruppene må man utvikle egne ordninger for. Det finnes mange måter å gjøre det på. De rike kan betale mer enn de gjør i dag, men da må man utvikle innhold som snakker til dem som segment. Kulturturister kan betale mer enn de gjør i dag, men da må det tilrettelegges dem. Segmentering og differensiering er nøkkelord. Noen kulturtilbud skal være gratis. Andre kan med fordel være delvis brukerfinansiert. Jeg tror ikke nytt publikum vil oppfatte kunst og kulturopplevelser som mer verdifulle av at de ikke koster noe. Våre undersøkelser viser at de som er minst interessert i å delta er de som er minst interessert i at det skal være gratis. Dette burde det forskes mere på i Prosjekt Kulturøkonomi!

Les hele rapporten og de syv konkrete innspillene HER. 

Det borgerlige skiftet

Publikumsutvikling ble importert til Norge av de rødgrønne. Men siden borgerlig regjering, har begrepet blitt stadig sjeldnere nevnt i offentlige utredninger og dokumenter. 

– Hva tror du er grunnen til dette?

– Man kan jo se for seg at det har noe med den tette koblingen mellom publikumsutvikling og rødgrønn regjering å gjøre. Men det viktigste er ikke hva politikerne kaller det, men hvilke målsettinger som står høyt på den kulturpolitiske agendaen. I Trine Skei Grandes kulturmelding nevnes ordet publikumsutvikling bare én gang, men meldingen dreier seg i stor grad om demokrati og økt brukermangfold. Det er det kjernen av publikumsutvikling, det: Økt mangfold av brukere, ikke bare økt antall brukere eller økte inntekter. 

– Gjør den endrede språkbruken det vanskelig å promotere publikumsutvikling i dag?

– Publikumsutvikling var et «buzz-ord», og er ikke lenger det. Norsk Publikumsutvikling kunne ha skiftet navn, men jeg har mer tro på å definere hva som ligger i ordet og vise dette gjennom handling, enn å skifte navn etter partipolitisk vær og føre. Mangfolds- og inkluderingsperspektivet på publikumsutvikling har vært her hele tiden, så her gjelder det bare å holde stø kurs.

– Hvilke andre omlegginger hindrer stø kurs?

– For de rødgrønne var målet å inkludere grupper som falt utenfor kulturelt og økonomisk. Dette er ikke mindre aktuelt nå men det er skilt ut i en egen satsing som har «integrering, mangfold og fattigdomsbekjempelse» som formål. 

20 millioner fordeles til institusjoner som departementet mener at bidrar til dette formålet, hvor blant annet Det Norske Teatrets etablering på Rommen scene får tilskudd fra denne potten. 

– Publikumsutvikling er i dag en forutsetning for statstilskuddet. Departementet forutsetter at institusjonene driver med publikumsutvikling i betydningen økt brukermangfold, som en integrert del av sitt arbeid.

Kunnskapsgrunnlag som må økes

– Hvordan tror du feltet vil reagere på Prosjekt Kulturøkonomi?

– Jeg tror det vil komme reaksjoner som går på at den offentlige finansieringsgraden ikke må minkes, men snarere styrkes, for at økt egeninntjening skal kunne finne sted, på sikt. Det vil komme viktige kritiske og konstruktive innspill. Det er viktig at Kulturrådet legger til rette for dialog med feltet. 

I innspillsrapporten er et av de syv konkrete innspillene at regjeringen ideelt sett bør initiere et samarbeidsråd med et mandat som kan bidra til økt fokus på publikumsutvikling og inntjening i feltet. 

– Sikter du til NPU?

– Nei, jeg tror Kulturrådet bør gjøre dette. Men jeg stiller meg med glede til rådighet som sekretær for et sånt utvalg!

– Hva skal diskuteres her?

– Hvordan vi skal definere økt brukermangfold, måling aog hvilke konsekvenser målingene skal har for kulturpolitikken og institusjonene. Hvilke nivåer av egenifinansiering er riktige i institusjoner med ulike typer samfunnsoppdrag? Denne typen spørsmål må drøftes av og med institusjonene og oppdragsgiverne. 

– Blir ikke det å blande seg opp i hva institusjonene driver med?

– Armlengdes avstand er et grunnprinispp. Men institusjonene er en del av samfunnet og kan ikke stille seg helt på sidelinjen av den økonomiske utviklingen. Det er viktig at samtalen foregår på bakgrunn av faktisk kunnskap om publikumsutvikling og inntjening, og ikke kun på bakgrunn av synsing, teorier og verdier. Derfor er det helt nødvendig, mener vi, at det investeres i en kunnskap og målemodeller. Dette er det viktigste innspillet. Kulturnorge kan ikke styres på intuisjon og gode hensikter. 

Les hele rapporten og de syv konkrete innspillene HER. 

Caves kritikk

Det kommer også frem i innspillsrapporten at den tidligere direktøren for publikumsutvikling i Det britiske kulturrådet, Phil Cave, mener at man må ikke må investere i institusjonene dersom man ønsker utvikling, bare hvis man ønsker stabilitet. 

– Mener du også dette?

– Phil Cave mener ikke at institusjonene ikke utvikler seg kunstnerisk eller faglig. Med «utvikling» sikter han her helt konkret til publikumsutvikling i betydningen kulturell inkludering. Han har innsett at produktrettete fremstøt for å demokratisere kunsten ikke fungerer på grupper som befinner seg utenfor institusjonenes sosiale sirkler. Hvis målet er å stimulere til kulturelt engasjement blant mennesker med lav eller ingen deltakelse må du ta utgangspunkt i deres virkelighet, og lage kunst og kultur som løfter den opp og fram, som gir stolthet og glede over eget lokalmiljø og løfter fram lokale talenter. 

– Mener du at man må investere andre steder enn i institusjonene hvis man vil oppnå publikumsutvikling?

– Nei. Jeg har på ingen måte gitt opp institusjonene som publikumsutviklere, heller ikke når det gjelder kulturell inkludering. Da hadde jeg ikke jobbet med dette. Men jeg er enig med Phil Cave i at lokalt engasjement må løftes på målgruppens premisser. Og så er en av mine kjepphester at vi må begynne med å måle responsen. 

– Hvorfor det?

– Hvordan skal vi ellers forstå hva som faktisk virker? Jeg tror det skjer mye på lokalt institusjonsnivå som vi ikke får øye på enda. Det er her kunnskapen ligger, den vitale kunnskapen som vi kan ta med oss og oppskalere. Hva skjer på Rommen? Hva skjer med Nationaltheateret, når de flytter inn på Tøyen? Hvordan utvikles innholdet? Hvem kommer til å komme? Hva med betalingsvilje- og evne? 

– Jeg tror det er mange små og store suksesshistorier der ute, over ele landet, som ikke løftes opp som case vi kan lære av. Vi ser bare på de nasjonale tendensene og får ikke øye på effekten av de utviklingsprosjektene som allerede er gjennomførte eller pågår.  

Treårsperspektivet

- Er innspillene realistiske å gjennomføre, synes du?

– Ja.

– Er treårsperspektivet godt nok?

– Det kommer an på hvordan prosjektet rigges. Det er godt nok for å få på plass et mye bedre kunnskapsgrunnlag om både publikum og bransjen. Det er mulig innenfor en treårsperiode å scanne feltet for gode initiativer, og sette i gang følgeforskning som vurderer effektene i form av brukermangfold og økt inntjening. Og det er god nok tid til å få på plass nasjonale brukerundersøkelser som kan inspirere til publikumsutvikling i feltet. 

– Men?

– Jeg tror ikke på å sette i gang en hel masse små tiltak. Vi bør heller bruke ressurser på å få forstå sammenhengen mellom ulike typer kunsteriske initiativer og hvem som engasjeres, og hvilke segmenter som lar seg engasjere av ulike typer innhold og ulik type kommunikasjon.

– Hva er den aller viktigste suksess-faktoren for Prosjekt Kulturøkonomi?

– at de som sitter med makten over produksjonsmidlene i institusjonene engasjerer seg. Det er de som må drive publikumsutviklingen og målene må være organiske og realistiske i forhold til institusjonenes samfunnsoppdrag. 

Les hele rapporten og de syv konkrete innspillene HER.